Det regnet da vi våknet i morges, så jeg bestemte meg ganske snart for å legge formiddagsturen til bommen. Det er en av de lengste turene Solan greier. Hvis man ser bort fra den dagen han kastet opp, synes jeg han har vært i god form i det siste, og vurderte derfor at han kunne tåle en slik tur. Det var siste dag med Prednisolon i dag, og jeg tror det går greit å kutte de ut nå.
Jeg synes det kan være deilig å være ute selv om det blåser og regner, og som en ekstra bonus har vi stort sett skogen for oss selv på slike dager.
I ettermiddag gikk vi til Fjellheisen. Jeg hadde ikke tenkt å gå inn i skogen og oppover fjellsiden, og det er jeg glad for. Da vi var nedenfor det nederste gondolhuset, hørte vi nemlig et voldsomt bulder. Jeg fikk bekreftet min mistanke om at det hadde gått et ras da jeg kom hjem og sjekket nettavisen. Et helikopter rekognoserte rett over hustaket her, og det hele føltes veldig nært. Heldigvis hedde de tre som ble tatt av raset klart seg.
I kveld ble det rygging ved vegg med vinkler begge veier. Dette gikk veldig bra, og jeg forsøkte derfor nok en gang å forlate veggen. Fikk til to korte, men fine rygginger "i friluft"! Stå fra sitt gikk bra, utsending til liten musematte gikk veldig fint. Et par stå under marsj gikk bra. Har merket at jeg har en slags standardlengde på fvf før jeg kommanderer stå, og det er nok derfor Solan av og til gjetter seg til kommandoen. Man oppdager stadig noe nytt! Tok en shapingøkt til slutt, og nå har jeg klart å stramme inn litt. Jeg var i ferd med å få Solan til å sirkle rundt meg, mens det jeg egentlig ville denne gangen, var å få han til å sirkle rundt seg selv...Er det rart man kan gå i surr?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar