Rute ute

Jeg har lagt merke til at Solan sitter på veldig mange av bildene, og det er nok ikke tilfeldig; han sitter gjerne og studerer livet rundt seg. Når jeg stopper opp når vi er ute, plasserer han som regel baken raskt på underlaget. For variasjonen sin skyld ble det et bilde av en liggende Solan i dag. Han overvåker middagsforberedelsene. Hvis noe skulle falle i gulvet, er han på beina i en utrolig fart...Tenkte en gang at dette kunne utnyttes til å få han til å ta tablettene sine, men det fugerte bare en gang. Smart Hund! Nei, piller vil han ha innpakket i leverpostei eller noe annet godt.

Jeg fikk bange anelser da jeg innså at verandaene måtte måkes i dag også. Snøen lavet ned i morges, men utpå dagen stilnet det og solen kom fram. Det har rett og slett vært en helt herlig dag! Turmulighetene er litt begrenset rett etter så store snøfall. Det ble turen til myra igjen. Forunderlig nok traff vi ikke en sjel.

Vel hjemme, hadde jeg bestemt meg for å starte med utsending til rute rett utenfor huset. Naboen hadde sin innpåslitne hund løs ute, men jeg bestemte meg for å utnytte det som forstyrrelse. ( vel,- sannheten er at jeg var så utålmodig med å starte treninga at jeg valgte å se bort fra at nyinnlæring og tøffe forstyrrelser ikke er en god kombinasjon. Høyst urettferdig av meg, men jeg hadde et svakt øyeblikk) Heldigvis taklet Solan det ganske godt, og lyktes 70%. Jeg kjørte to serier med 5 repetisjoner. I tillegg fri ved fot med vendinger og holdter. Dekk fra holdt. Det gikk greit, men han var tydelig berørt av forstyrrelsen.

Et par timer senere, tok jeg en ny økt. Da lyktes han 100% med ruta, så han tålte nok forstyrrelsen godt. I prinsippet sender jeg han bare ut til musematte, og det kan han jo. Trente litt fri ved fot, stå og apport. Gikk bra med alt bortsett fra apport. Jeg prøvde å kjede øvelsen igjen, og det medførte tygging under transport. Fikk til en god som jeg belønte, og avsluttet.

Når jeg har fått Solan til å apportere, er det nærmest å betrakte som et under. Dette ligger på ingen måte i genene hans, og han har aldri vist interesse for å ha noe som ikke kan tygges og svelges i munnen i det hele tatt. Det var først da jeg fant "oppskrift" hos "klickerklok", at jeg så at vi kunne få det til. Selvfølgelig måtte oppskriften tilpasses etterhvert, men den var for meg et fantastisk hjelpemiddel.

Siden vi i utgangspunktet har fått til det umulige, river jeg ikke av meg håret fordi han tygger på bukken. Men jeg har lyst til at vi en dag skal få til en mest mulig feilfri apport-øvelse. Og kanskje når Solan blir 10 år eller noe slikt, så kommer han og avleverer en metallapport til meg. Det er lov å drømme... Noen er klickerklok , og jeg er etterpåklok når jeg sier at apporttreninga skulle jeg ha startet på mye tidligere i Solan sitt liv.

To uteøkter er bra, så i ettermiddag har det bare blitt en shaping-runde.