Om å svelge kameler

La det være sagt; i mitt hode er jeg en tøff dame som beveger meg rundt i nabolaget og i skogen med en røslig brukshund. Utstyret jeg har valgt til "udyret", reflekterer dette; her er det lær og naturprodukter i naturfarger. Selv er jeg forøksvis ditto utstyrt med klær som egner seg til uteliv.

Men allikevel er det noe som skurrer. For det første er jo hunden i størrelse ganske liten, og betegnes som "søt" av de vi treffer på. Dessuten har jeg iløpet av mitt liv som hundeeier vært nødt til å svelge en god del kameler. Enkelte av disse pukkeldyrene føles det til og med som om jeg egenhendig har vært i Sahara for å hente...

Det hele startet en glatt vinter for noen år siden. Etter månedsvis med holke, tok jeg mot til meg og kjøpte et par brodder. Følte meg ikke særlig stilig (men dog trygg) da jeg klapret langsmed veiene, og enda verre, i skogen, med dette utstyret. Det var en aldri så liten trøst at broddene ble kjøpt dyrt hos veterinæren. Tenk det!

Verre skulle det bli da hunden gikk hen og ble syk. Alle vet at syke individer ikke under noen omstendighet må fryse. Nettbutikker og lokale dyrebutikker ble oppsøkt for å finne et godt dekken i brukshundstil som også skulle være komfortabelt for hunden. Det endte med at jeg spontankjøpte et svart dekken med reflekser og potetrykk,- og prøvde å undertrykke følelsen av å være på vei til et halloweenparty hver gang jeg var ute og luftet dyret. Enden på visa, ble at jeg strikket en genser til den frosne. Denne sitter godt, men hunden hater å ta den på. Dekkenet sitter dårlig, men blir fremdeles tatt fram dersom bare genser ikke er tilstrekkelig. Helst i mørket.

Flere slike kameler er spist og fordøyd. Den foreløpig siste kjøpte jeg i går. Kjørebelte med kjørestrikk. En fysioterapeut har lovet meg at jeg kommer til å plages med den venstre skulderen så lenge jeg insisterer på å gå tur med hunden i vanlig bånd. I månedsvis har jeg prøvd å unngå innkjøpet, men i går altså...Og det må jeg si: dette er ikke noe annet enn de magebeltene som var så populære for noen år tilbake, men med en ekstra krok (som må være vanvittig dyr i produksjon?). Plass til både flaske og matpakke i egen lomme. Kjørelina var hele 2,5 meter, så den måtte jeg moderere. Her snakker vi tross alt om at jeg kun bruker dette utstyret når jeg har hunden koblet, langs trafikkerte veier. Og det er ikke akkurat der den øvrige befolkningen benytter det samme utstyret til sine hunder. Når det er sagt, tror jeg fysioterapeuten har rett.


Men så har jeg tenkt litt da. Og det er jo slik at jeg dømmer folk jeg treffer litt etter hva slags utstyr de benytter seg av. Enkelte er etter min oppfatning ganske så spesielle. På den annen side; neste gang jeg møter en hund i størrelse bærbar iført hjemmestrikket genser, puppia-sele (ja, det er sant), og som i sin tur er koblet til et menneske som har på seg både magebelte og brodder, skal jeg tenke,- Ja, her kommer noen som har vært flinke til å svelge kameler!


Nok om det: I går våknet Solan og var i knallform. Så mye som jeg hater Prednisolon, må jeg denne gangen innrømme at medikamentet kan være godt å ha enkelte ganger. Tenkte allikevel jeg skulle være forsiktig med mosjon, så jeg slapp han ved Fjellheisen. Alle bildene er fra denne turen. Da vi kom tilbake, hadde vi en fin treningsøkt ute med apport, musematte, innsitter og dekk. Jeg får trege dekker inne, så jeg passer på å trene momentet ute i snø eller på tørt gress. Litt fri ved fot med holdter og avstandsbelønning. Solan var gira, og med unntak av tygging på apportbukken under transportetappen, gikk det fint. Avsluttet med ballek.

Det ble en inneøkt på kvelden også. Prøvde rygging ved vegg med vinkel, og det virker som han skjerper seg da, og ikke setter seg så lett. Bakpartskontroll også ved hjelp av 45 gradersvendinger som i går.

I dag gikk Solan og jeg en god tur på morgenen. Det blir litt sånn carpe diem med en syk hund. I dag kunne han, så da gjorde vi det. Han kommer nok til å sove resten av dagen. Skulle han be om litt trening som han gjerne gjør, skal vi ta stå fra sitt og litt shaping.


Mens noen svelger kameler, stikker andre hodet i sanden (her: snøen). Neida, dette er nok et av Solans forsøk på selvbelønning med fæces canii (forsøk på latin for hundebæsj). Sjarmerende!