Jeg er veldig fornøyd med fargegjengivelsen til det nye kameraet. Spesielt blir Solan sin pelsfarge ytt mer rettferdighet enn det det gamle kameraet gjorde. Rød brindle kalles fargevarianten, og pelsen er faktisk vakkert dyprød med striper av mørk-mørkbrunt og en variant av hvitt. De aller fleste hårståene har alle fargene, mørkt ytterst og hvitt innerst, og derfor endrer utseendet seg hele tiden. Når pelsen er lang, blir han lysere pga at det lyse innerst blir synlig. Fjeset er alltid mørk-mørkbrunt. Noen vil nok insistere på at det er svart, men jeg mener nå det jeg mener. Ikke for det,- for en måneds tid siden traff vi en annen cairn-eier, som mente at Solan var koksgrå... Lurer på hva han ser når vi andre tydelig ser at det er rødt lys! Kanskje han er drosjesjåfør?


Det er sjelden hundene deler teppe eller seng (og dette er da strengt tatt ikke et hundeteppe), men jentene klarte å forevige et slikt øyeblikk i formiddag. Ferdinand vil gjerne være nær, men Solan er ikke like begeistret for konseptet. Og kanskje var det nettopp det at det slett ikke er deres teppe som fikk han til å akseptere minstemanns nærvær denne gangen.

Begge guttene har fått noen økter ute med forstyrrelser. Solan har trent på ruta. Han løper nå inn med god fart fra 7-8 meter, og står til klikk. Fornøyd med det når vi har trent såpass lite på ruta de siste månedene. Apport, fri ved fot med vendinger og holdter går også fint. Stå og dekk under marsj likeså.

Ferdinand fikk trene på sitt, stå og dekk, å følge med kontakt samt å springe til musematte. I tillegg har vi fortsatt med å trene på opplukk og grip. Han er flink gutt!



I dag tok eldstejenta og jeg med oss hundene til byen. De hadde jo allerede vært en god runde i skogen, men byturer er mye mer utfordrende for både hunder og eiere! Vi gikk over brua til byen, og Ferdinand syntes nok det var litt skummelt når trailere og busser suste tett forbi oss. Men han taklet det veldig bra.

Vi satt først en stund på torget. Så gikk vi gjennom byen og satte oss ned i Kirkeparken. Ferdinand reagerte på en og annen hund, men han er heldigvis lett å avlede. Vi har jobbet knallhardt med hundemøter den siste måneden, og nå synes jeg vi begynner å se resultater. Møter vi en bråkete hund, er det allikevel nesten ikke til å unngå at heeleren bjeffer tilbake. Vi får bare fortsette, så får vi håpe at trening sammen med generell modning gjør at han blir mer avslappet i framtiden. Det er jo ikke så ille, men jeg vil ikke at han skal varsle i det hele tatt.



Solan er en klippe, så en bytur er nok slitsom, men ikke noe som vipper han av pinnen. Når han er frisk, eller rett medisinert, kan jeg belaste han med nesten hva som helst uten at han bryr seg nevneverdig. Hadde det ikke vært for pelsstellet som følger med rasen, tror jeg trygt jeg kan si at han ligger veldig nært opptil min drømmehund. Men pelsstellet er et stort minus, og jeg tror nok dessverre dette blir min eneste cairn. Og så har jo Solan en del hyggelige sider som ikke er spesielt rasetypiske, så en ny cairn ville kanskje blitt en liten overraskelse.

Eldstejenta og Ferdinand tok buss hjem fra byen, for minsten var så sliten at han begynte å bli litt seig i bevegelsene. Solan og jeg tok turen over brua hjem. Etter litt mat og en luftings , har begge krøllet seg sammen og virker ikke spesielt lystne på å gjøre noen sprell med det første.