Voffvoffvoff!!!

Det er ikke bestandig de peneste bildene er de kuleste!

Men, altså; Ferdinand sin bjeffing holder på å gjøre meg sprø. Nå er vi kvitt frustrasjonsbjeffing i forbindelse med trening. "Nå-vil-jeg-at-du-skal-leke-med-meg"-bjeffingen ignorerer jeg glatt. Det er bjeffingen mot andre hunder (katter og store fugler, samt bager og andre rare ting sorterer under denne kategorien...) som gnager meg. I går var han nesten til salgs, men når jeg på kvelden telte etter hvor mange ganger han faktisk hadde bjeffet, kom jeg ikke lenger enn til to. Så problemet er jo ikke selve bjeffingen, men snarere at jeg hele tiden må være i forkant for å unngå at han får mulighet til å begynne. Ting som da er til liten hjelp er småjenter som går tur med små hunder, voksne som lar hunden sin trekke dem nesten inntil der jeg krampaktig står i grøfta og har stålkontroll på begge mine, og annet pakk (unnskyld uttrykket). Jeg mener; jeg sender jo ut ganske klare signaler om at nærkontakt ikke er ønsket. Men så er det da også noen kjempegreie mennesker som gjerne går ut av stien for å slippe oss forbi,- så får vi jobbet med den biten også. Disse folkene elsker jeg! Treffer heldigvis også denne kategorien daglig.


Jeg håper og tror at vi skal komme i mål med en Ferdinand som kan passere uten problemer med tid og stunder. Denne bjeffinga er jo noe som ligger i hundens gener. En av de store forskjellene på hvordan man så på hunder og trening tidligere i forhold til i dag, er jo at før var alt hundens skyld. I dag er alt trenerens skyld. Det er jo litt satt på spissen, og noen aksepterer vel fremdeles at hunden bare er sånn,- bjeffete. Men jeg vil altså gjøre det som står i min makt for å trene det bort. Jeg er overbevist om at trening kan gjøre at "lille Angst" etterhvert vil føle at møtesituasjoner er helt greit. Men jeg synes ikke det er noe morsomt å jobbe med. Dagens utblåsning!


Det som er artig å jobbe med er "bli". Ferdinand og jeg skal ha fokus på bli denne uken. Sitt, stå og dekk. Stå er den vanskeligste, for det er så lett å bare ta ett ekstraskritt. Jeg skal finne en løsning på dette. Jeg brukte ikke omvendt lokking med Solan da jeg lærte inn stå og bli, så jeg er på litt ukjent grunn. Både dekk og sitt og bli klarer han prikkfritt. På dekk har jeg dessuten lagt ned begge to med hver sin eksterne belønning. Funker som fy! Blir en start på fellesdekk for minsten. I går fikk Ferdinand dessuten plukke opp både metall og plastgjenstander. Vi holder oss unna de mest tyggevennlige materialene... Rygging i front går fint flere meter, og innsitt tilbys i søkk og kav.

Solan har også rygget og gjort endel partytriks. Det synes han er så moro. Innkalling med stå er super, men dekkmomentet er for sent på innkalling med dekk. Jeg skal jobbe litt ekstra med dekkmomentet igjen. Det har egentlig aldri vært veldig bra. Apport av metall fikk terrieren også tatt et par repetisjoner av i går. Solan er ikke noe særlig om dagen, så hvis det fortsetter slik må jeg nok prate med veterinær. Kanskje ta noen generelle prøver. Han får jo såpass mye medisiner som kan ha innvirkning på både det ene og det andre.


A-propos gener; er det ikke rart at hanhundene på ett tidpunkt i livet begynner å løfte benet når de tisser? Det er jo som med utviklingen forøvrig, ikke minst med tanke på hvordan ulike hunderaser utvikler ulike jakt- og gjeteradferder. Det er liksom så på detaljnivå. Det er virkelig fascinerende å tenke på.