Fremdeles syk hund

Jeg trodde virkelig denne sykdommmen skulle være over etter et par dager, men der tok jeg skammelig feil! Hele fredag og lørdag formiddag lå Solan. Lørdag begynte han så smått å spise, og ble med på en liten tur på ettermiddagen. I går var han tydelig uvel på formiddagen, men kviknet også da til utover dagen,- og fikk seg en liten runde på ettermiddagen.

I dag var jeg sikker på at han skulle være frisk. Han fikk i seg frokost, og jeg tok han med på tur til myra ved stadion. Syntes egentlig han virket sprek nok. Da vi kom hjem begynte han imidlertid å kaste opp igjen....

Han har ikke hatt særlig til appetitt disse dagene, men han har da spist alle måltider. Om enn med mer laber interesse enn vanlig. Jeg måtte jo snakke med den snille, greie og tålmodige veterinæren igjen. Så lenge han beholder noe mat, kan vi la være å tenke på en eventuell blokkering. Ellers er det bare å smøre seg med tålmodighet, og ha som førsteprioritet å få i han medisiner. Ironisk nok, antar hun at det er medisinene, eller snarere immunosuppressivene, som gjør sykdommen så langvarig. Men de må han jo bare ha...

Men som de sier: det er aldri så galt at det ikke er godt for noe! Nå er hundesenga vasket et par ganger, de militære ullteppene er kokevasket flere ganger, og selve Solan har fått seg en runde i dusjen med sjampo og det hele. Dusjen har vært utsatt flere ganger grunnet kulde, dårlig form o.s.v. Etter dager med oppkast og diare stinket han som en gammel skosåle, og det fantes ikke unnskyldning god nok for å kunne utsette det lenger. Det er tross alt bedre å være syk og ren, enn syk og skitten!