The Comeback-Kid

Da jeg våknet i morges, sto Solan klar med "hva-skal-vi-finne-på-i-dag"-blikket og logrende hale. Det var lett å se at det som har plaget han de siste dagene hadde sluppet taket. Det er bare så herlig! Forsåvidt hadde han god appetitt i går kveld, og han lot seg overraskende nok rive med på en leke-økt. En gammel vott gjør nytten så lenge (til tross for at lekeskuffen hans er full av "ordentlige" hundeleker).

Formiddagsturen gikk til bommen, og så fulgte vi vestsiden av dalen hjem. Han hadde noen ordentlige raptuser der han sprang av gårde. Deilig å se etter de siste dagenes labre interesse for det meste!

Vi tok en liten trimmings av klør, pelsbørsting og napping av halen i formiddag. Nappet litt i ansiktet i går. Resten av kroppen må vente en måneds tid; han har så lite dekkpels at han ville se helt tragisk ut hvis jeg prøvde å rulle pelsen nå. Jeg napper han heller helt ned neste gang, så får det vokse ut alt på en gang. Foreløpig får han finne seg i å være gutten som gir begrepet "åpen pels" et ansikt.



I ettermiddag gikk vi til myra ved stadion. Det ligger 10 cm snøslaps på veiene, så det er absolutt å foretrekke å gå i skogen. Etter en liten pause hjemme, hadde vi en ny leke-økt, pause, rygging ved vegg. Nå går han veldig fint, men er ganske avhengig av veggen. Det blir fokus videre. Deretter "snurr", den ferdig-shapede øvelsen som er under stimuluskontroll! Ligge "helt ned" og bli undersøkt og "velg hånd". Party-triksene må holdes ved like!

I dag er det ett år siden Solan fikk diagnosen Myasthenia Gravis. Det har vært et tøft år på mange måter. Særlig de første månedene da han i perioder måtte bæres ut for å gjøre fra seg, og ellers bare lå i ro. Tankene om hvorvidt det var rettferdig å la han gå igjennom de krevende dagene, ukene og månedene var alltid til stede i denne tiden. I dag er jeg selvfølgelig glad for at veterinæren, som har stilt opp på en helt overveldende fantastisk måte hele veien, sa at vi skulle gi han en sjanse til å bli bedre. På ettersommeren kunne vi så smått begynne å gå korte turer. Både muskulatur og kondisjon var så å si fraværende, så det ble en lang opptreningsperiode med mange tilbakeslag. Jeg er glad for at jeg bestemte meg for å fortsette lydighetstreningen så sant Solan var i form til å være med. Det ga meg et glimt av Solan sin friske side, og jeg har aldri vært i tvil om at dette er noe han elsker å gjøre. Når jeg ser hvor fint Solan har det på dager som i dag, synes jeg det har vært verdt det. Som en hyggelig bieffekt har jeg fått trent opp egen tålmodighet...

Ett av symptomene som fikk veterinæren til å tenke på Myasthenia Gravis, var at Solan bare ristet seg til midt på ryggen. Som bildet viser, rister han nå hele kroppen fra nesetipp til haletupp. Akkurat som han skal.

Ingen kjenner morgendagen, og Solan er jo fremdeles syk. Vi håper selvfølgelig at sykdommen skal gå i remisjon; det hadde vært deilig å slippe medisinene. Men enn så lenge må vi bare ta hver dag som den kommer.

Og stort sett synes vi det går fint, og Solan er så absolutt en type som det er artig å leve sammen med. Han er en ordentlig særing, med sin egen måte å takle omgivelsene på. Hovedfokus har aldri endret seg: MAT!