Gamle venner

På morgenturen til myra i dag traff vi to hanhunder som Solan har kjent siden han var liten valp. Nå var det Ferdinand sin tur til å hilse på disse. Først ut var Oscar, en middelaldrende cocker spaniel. Sin vane tro, var Ferdinand litt tilbakeholden først, men så var alt greit. Oscar er verdens snilleste hund, og logrer til alt og alle.


Da vi var kommet ned i Lysløypa, traff vi parson'en Timmy. Han er noen måneder eldre enn Solan. Han hilste fint på både Solan og Ferdinand, men da eieren hans og jeg hadde stått og pratet en stund, føk Solan og han i tottene på hverandre. Vi måtte faktisk gå aktivt inn og skille dem. Dette har ikke hendt før, og vi må prøve å unngå at det skjer igjen. Minsten var heldigvis uberørt av det hele. Vi har nok en teori om hva det hele dreide seg om, men det er nok bare de to kamphanene som vet sikkert hva som utløste bataljen. Uskadde er de begge to, og det er tross alt bra.

Solan virker forøvrig kanskje litt bedre i dag. Han reagerer ikke så mye når jeg tar på han for å få på selen, og det virker som han er i litt bedre humør. Helt fornøyd er jeg dog ikke. Han får treningsfri i dag i alle fall, så får vi se i morgen.


I formiddag tok jeg med begge to ut på tunet her. De koste seg virkelig i sola, og for første gang lekte de sammen uten at jeg måtte være støttekontakt for Solan. Ferdinand var veldig spent og dempet i kroppsspråket først, men så "ga de jernet" begge to.


Jeg har sikkert nevnt at Solan bruker mye lyd, og det var nok med på å gjøre Ferdinand litt usikker i begynnelsen. I andre situasjoner, er heller ikke minsten av den tause typen. De lydene han lager, kan allikevel ikke måle seg med terrierbrølene til Solan!


Ferdinand har stort sett fått target-trening i dag. Musematte, target-stick,- og så er jeg i ferd med å shape han inn i et lokk til en kjeks-boks. En labb i lokket iløpet av første økt. Dessuten har jeg klipt klørne hans nok en gang. De vokser både i lengde og tykkelse, og må antakeligvis klippes mer enn en gang i uka i fortsettelsen også.